Sir Chaudhry Muhammad Zafarullah Khan (6. februar 1893 – 1. September 1985) var en pakistansk diplomat, president ved Den internasjonale domstolen i Haag, Pakistans første utenriksminister, en velrenommert jurist og medlem av den verdensomspennende Ahmadiyya Muslim Jamaat. Zafarullah Khan var også en disippel av grunnleggeren av Ahmadiyya Muslim Jamaat, Hadhrat Mirza Ghulam Ahmad (fred være med ham), som var Den utlovede Messias og Imam Mahdi.
Zafarullah Khan ble født den 6. februar 1893 i byen Sialkot, Pakistan. Han oppnådde grunnutdanning ved American Mission School i Sialkot. Khan så grunnleggeren av Ahmadiyya Jamaat, Hadhrat Mirza Ghulam Ahmadas, Den utlovede Messias, den 3. september 1904 i Lahore. Siden den dagen betraktet Sir Zafarullah Khan seg selv som en Ahmadi muslim. Han besøkte Qadian for første gang i september 1905, og ga personlig løfte om troskap til Den utlovede Messias (fred være med ham) den 19. september 1907.
Etter å ha blitt uteksaminert fra Government College, Lahore, i 1911, dro Khan til England i august 1911, og ble der til november 1914. I denne perioden studerte han ved Kings' College London, og fikk advokatløyve ved Lincoln’s Inn. Det var også i denne perioden at han fikk muligheten til å besøke flere steder i både England, Tyskland og Sveits, hvor han informerte om islams sanne lære.
Zafarullah Khan var en aktiv Ahmadi-muslim, og hadde flere verv i menigheten. Han var Amir for Jamaaten i Lahore i perioden 1919 til 1935. Han tjente som sekretær for Hadhrat Khalifatul Masih II (må Allah være tilfreds med ham), den andre etterfølger av Den utlovede Messiasas, ved Shura (rådgivende forsamling) i 1924. Dette gjorde han til sammen 17 ganger i sitt liv.
Han var også medlem av delegasjonen som representerte Ahmadiyya Jamaat ved The All Parties Conference i 1924. Han ble valgt som medlem av Punjabs lovgivende forsamling i 1926, og var møteleder ved Dehli-møtet til All India Muslim League i 1931, og talte de indiske muslimenes sak i sin tale. Han deltok i Round Table konferansene i 1930, 1931 og 1932, og var medlem av styret til den kongelige stedfortreder i India i årene 1935 til 1941. I 1935 ble han utnevnt som minister for tog. Han representerte India i Folkeforbundet i 1939.
I 1941 holdt han en tale med tittelen “Grunnlaget for en ny verden”, og den ble sendt på radiostasjonen All India Radio. Ble utnevnt til dommer ved Indias føderale domstol i september 1941, en post han holdt fram til juni 1947. I 1942 ble han utnevnt til Indias høykommisjonær til Kina. På sitt besøk i Lagos la han grunnstein til en moské i mars 1943. Etter anmodning fra Hadhrat Khalifatul Masih II (må Allah være tilfreds med ham), ofret han i 1944 hele sin eiendom for Ahmadiyyas sak, samtidig som han tok del i arbeid med å oversette Koranen til ulike språk.
I 1945 representerte han India som den indiske regjeringens representant i Commonwealth Relations Conference, hvor han talte for Indias uavhengighet. Etter forespørsel fra Qaid-e-Azam Muhammad Ali Jinnah, representerte han i juli 1947 Muslim League i Radcliffe Boundary Commission, og fremla muslimenes sak på en utførlig måte. Fra juni 1947 til desember samme året fungerte han som rådgiveren for konstitusjonelle og juridiske saker for H.M. Nawab av Bhopal.
I desember 1947 representerte han Pakistan i FNs generalforsamling som leder for den pakistanske delegasjonen og fremla den muslimske verdens standpunkt i Palestina-saken. 25. desembert 1947 ble han også utnevnt til Pakistans første utenriksminister av Qaid-e-Azam Muhammad Ali Jinnah, denne stillingen besatte han fram til 1954. Fra 1948 til 1954 representerte han også Pakistan i FNs sikkerhetsråd, og talte for frigjøringen av det okkuperte Kashmir, Libya, Nord-Irland, Somalia, Sudan, Marokko og Indonesia.
I 1951 presenterte han en engelsk oversettelse av den ærverdige Koranen for den amerikanske presidenten. Tidlig på året i 1953 ble han utsatt for en togulykke, men ble reddet fra den uten den minste skade. I september 1954 representerte han Pakistan ved CENTO-konferansen i Manila. Det var også dette året han ble utpekt som dommer ved den internasjonale domstolen i Haag, en post han holdt fram til 1961. Siden han tilbrakte en del tid i Haag, fikk han her også æren av å legge grunnsteinenen moské i Haag i juni 1955. Fra juli til september 1955 var han sammen med Hadhrat Khalifatul Masih II må Allah være tilfreds med ham) på hans andre reise til Europa, og tjente som hans oversetter. I mars 1957 innviet han en moske i Hamburg, Tyskland. Året etter, i mars 1958, besøkte han Mekka og Medina og utførte Umrah. Mens han var der, var han personlig gjest til Kong Abdul Aziz Ibne Saud, og bodde i hans palass. I 1958 ble han også valgt til å være visepresident ved den internasjonale domstolen i Haag, og holdt denne stillingen frem til 1961.
Han arbeidet i herdig for å spre Ahmadiyyat, islams sanne budskap, og sørget blant annet for å få bygget en moské i Sialkot. Senere oversatte han Tafsir-e-Saghir (kommentar til den ærverdige Koranen) og fikk den utgitt med egne midler. Han fikk også æren av å innvie en konferanse i Rabwah (i dag: Chenab Nagar, Pakistan) hvor det ble holdt taler på 52 forskjellige språk.
I 1960 skrev han boken ”Islam – its Meaning for moderen Man” etter ønske fra en organisasjon i USA. Han var Pakistans permanente representant ved FN fra 1961 til 1964, og fikk i denne perioden mulighet til å møte mange eminente personligheter, blant annet møtte han president Kennedy i 1962 og diskuterte Kashmir-saken med ham. Han ble valgt som president for FNs generalforsamling fra 1962 til 1963. I 1963 innviet han en moské i Zurich i Sveits og besøkte dessuten Sovjet. Her møtte han dens ledere og noen kjente russiske muslimer. I november 1965 besøkte han Fiji øyene og holdt et foredrag der. I 1967 utførte han pilegrimsferden til Mekka (Hadsjdsj).
Han var veldig glad i å resitere og tenke over Koranens lære. Dette gjorde at han også oversatte den ærverdige Koranen til engelsk i 1970. Igjen ble han valgt som president ved den internasjonale domstolen i Haag i 1970, og holdt denne stillingen fram til 1973. Han oppholdt seg i England i perioden 1973 til 1983, og vendte tilbake til Pakistan i 1983. Den 1. september 1985 døde han i Lahore, Pakistan etter en lengre tids sykeleie.
Loading Poll...
