Majlis Khuddam-ul-Ahmadiyya Norge - MKA Norge

Intervju med Prof. Abdus Salam etter at han fikk Nobelpris i fysikk, 1979. Intervjuet er delt i 4 deler. 

Professor Abdus Salam er en mann som tilhører tre verdener, verden av islam, verden av teoretisk fysikk og verden av internasjonalt samarbeid.

Abdus Salam ble født 29. januar 1926 i Jhang, Punjab og døde 21. november 1996 i Oxford, England. Han var en pakistansk teoretisk fysiker, astrofysiker og Nobelprisvinner i fysikk for sitt bidrag til utviklingen av en enhetlig teori for svak og elektromagnetisk vekselvirkning. Salam, Sheldon Glashow og Steven Weinberg delte prisen for dette funnet. Salam innehar utmerkelsen for å være den eneste pakistanske Nobelprisvinner, og er den første muslimske Nobelprisvinneren i realfag. Gyldigheten av teorien ble bekreftet gjennom eksperimenter utført på Super Proton Synchrotron anlegget ved CERN i Genève, særlig gjennom funnet av W og Z Bosons. I dag regnes Abdus Salam for å ha vært en av Pakistans mest innflytelsesrike vitenskapsmenn. Selv om han var en from muslim hele sitt liv, førte en lov vedtatt i 1984 av regjeringen i Pakistan under general Zia-ul-Haq, til at teksten på hans gravstein ble endret fra det opprinnelige "Først muslimske nobelprisvinner" til å lyde det absurde "Første nobelprisvinner”.

Ungdomstiden og utdanning
Salams far var offiser i utdanningsdepartementet i et fattig landbruksdistrikt. Familien hans hadde en lang tradisjon for fromhet og utdanning. 

Bare fjorten år gammel fikk Salam de høyeste karakterene som er registrert noensinne for immatrikuleringseksamen ved Panjab Universitetet. Han vant et stipend til Government College, Panjab universitetet i Lahore. Som et fjerde års student publiserte han sitt arbeid med Srinivasa Ramanujan. Han fikk sin mastergrad fra Government College i 1946. Samme år fikk han et stipend til St. John's College, Cambridge University, hvor han fullførte en BA-grad med Double First-Class Honors i matematikk og fysikk i 1949. I 1950, mottok han Smiths Prize fra Cambridge Universitetet for det mest fremragende predoktoriale bidraget til fysikk.

Han fikk sin doktorgrad i teoretisk fysikk ved Cambridge universitetet. Hans doktoravhandling inneholdt grunnleggende arbeid i kvanteelektrodynamikk. Da dette arbeidet ble utgitt i 1951, hadde han allerede fått seg et internasjonalt renommé og Adams Prize.

Religion
Abdus Salam var en from muslim, og medlem av Ahmadiyya Muslim Jama’at. Han så religion som en integrert del av hans vitenskapelige arbeid. En gang skrev han:

"Den ærverdige Koranen pålegger oss å reflektere over sannheten til naturlover skapt av Allah. Imidlertid, det faktum at vår generasjon har blitt privilegert med å skimte en del av Hans design er en gavmildhet og nåde som jeg bare kan takke med et ydmykt hjerte. "

I hans tale som han holdt da han fikk nobelprisen i fysikk siterte Salam følgende vers fra Koranen:

”Du vil ikke kunne se noen uoverensstemmelse i den Nåderikes skaperverk. Send derfor ditt blikk ut over det – finner du noen feil? Send da ditt blikk igjen og igjen ut over det; ditt blikk vil vende tilbake til deg, utmattet og svaksynt uten å finne noen feil. " (67:4-5)

Så sa han:

"Dette er faktisk troslæren til alle fysikere; jo dypere vi søker, desto større blir vår undring, og desto mer blendes våre blikk."

Karrieren videre
Han vendte tilbake til Government College, Lahore som professor i matematikk fra 1951 til 1954 og deretter reiste tilbake til Cambridge som foreleser i matematikk.

I begynnelsen av 1960-tallet spilte Salam en meget viktig rolle i opprettelsen av Pakistan Atomic Energy Commission (PAEC) - atomforskningsorganet i Pakistan - og Space and Upper Atmosphere Research Commission (SUPARCO) – romforskningsorganet i Pakistan. Her var han både grunnlegger og direktør. Han medvirket også til å sette opp fem Superior Science høyskoler i Pakistan for ytterligere fremgang i vitenskap i landet.

Han var grunnlegger og direktør for International Centre for Theoretical Physics (ICTP), Trieste, Italia fra 1964 til desember 1993. Senteret har siden blitt omdøpt til Abdus Salam International Centre for Theoretical Physics.

Salam var overbevisst om at "vitenskaplige tenkemåter er menneskehetens felles arv”, og at utviklingsland trengte å hjelpe seg selv ved å investere i sine egne forskere som fremmet utviklingen i landene og reduserte dermed gapet mellom nord og sør. Dette ville samtidig bidrag til bidra til en mer fredelig verden. Salam grunnla også Third World Academy of Sciences (TWAS) og var en ledende figur i etableringen av en rekke internasjonale sentre dedikert for fremgang av vitenskap og teknologi.

I 1956 ble han invitert til å bli medlem av styre ved Imperial College London, hvor han og Paul Matthews bidro til å skape en livlig gruppe av teoretisk fysikere. Han forble professor ved Imperial til hans bortgang. I 1964, grunnla han International Centre for Theoretical Physics, Trieste i nordøst i Italia. I 1959 ble han den gang den yngste Fellow of the Royal Society, i en alder av 33.

I 1998 utstedte regjeringen i Pakistan et frimerke som bærer hans portrett som en del av en frimerkeserie med tittelen "Scientists of Pakistan."

Død og erindring
Den 21. november 1996 døde Salam i en alder av 70 år i Oxford, England etter en langvarig sykdom. Hans legeme ble fraktet til Pakistan og ble sendt til Ahmadiyya Muslim Jama’ats hovedkvarter i byen Rabwah (senere omdøpt til Chenab Nagar). Hans legeme ble oppbevart i Dar-uz-Ziafat hvor 13.000 menn og kvinner fikk et siste glimt av hans ansikt. Omtrent 30.000 mennesker deltok i begravelsesbønnen.

Salam ble begravd uten den offisielle protokollen i gravlunden Bahishti Maqbara i Rabwah, ved siden av sine foreldre. Gravskrift på hans gravstein lød først "Første muslimske nobelprisvinner", men siden Salam tilhørte Ahmadiyya Muslim Jama’at, ble ordet "muslim" senere slettet på ordre fra en lokal dommer, slik at teksten nå ble forvandlet til det absurde "Første nobelprisvinner.”

Dr. Abdus Salam anses for å være ett av de mest prominente teoretisk fysikere og astrofysikere som stammer fra Pakistan, og han er også kjent som "den ukjente helten" av det kjernefysiske Pakistan.

Arbeidet til Dr. Abdus Salam og han teorier hadde og har fremdeles omfattende innflytelse. Til tross for behandling av Ahmadi muslimer i Pakistan, blir han fortsatt betraktet som en av de mest respekterte vitenskapsmann i Pakistan. Hans vitenskapelige teorier og innsats gjorde ham til en kjendis i Pakistan.
Et stort flertall av pakistanske vitenskapsmannen betrakter ham som sin vitenskapens far i landet. Hans innflytelse lever videre i hjertene til det pakistanske folket. I 1998 utstedte regjeringen i Pakistan et frimerke for å ære Abdus Salams bidrag og tjenester for vitenskapen.

Den berømte pakistanske journalist og kolonist Hassan Nisar skriver:

"Pakistan har klart å gi opphav til bare en stor mann etter Jinnah - Dr. Abdus Salam".

Mr. Jamiluddin Aali, en velkjent pakistansk journalist, skrev i en artikkel i Daily Jang i 1979 med tittelen "To mislykkede helter i øst er feiret universelt". Her henviser han til Moder Teresa og Dr. Salam. Moder Teresa har senere blitt tildelt status som helgen. Han skriver:

”Mens minnene av Dr. Abdus Salam, hedres av entusiastene verden over, er de fortsatt den dag i dag begravet under fordommer og ignoreres av hans eget hjemland. Han er slettet fra lærebøker og tradisjonelle publikasjoner, og uten tvil, tapet er sikkert vårt”.

Dr. Ghulam Murtaza, professor i plasmafysikk ved Government College, Lahore, beretter om sine minner i følgende ordlag:

"Han, Dr. Salam, var stolt over at jeg var hans student ved Imperial College og at jeg tok min doktorgrad under hans veiledning. Når Dr. Salam skulle holde en forelesning, var salen alltid full og selv om temaet skulle være partikkelfysikk, var hans framgangsmåte og veltalenhet slik som om han snakket om litteratur. Når han avsluttet sitt foredrag, utbrøt lytterne ofte i spontan og stående applaus. Folk fra alle verdensdeler kom til Imperial College for å søke Dr. Salams hjelp. Han hørte på alle, også de som bare snakket tull. Han behandlet alle med respekt og medfølelse, og bagatalliserte eller fornærmet aldri noen. Dr. Salams styrke var at han kunne skille mellom edelsten og grus.”

Dr. Riazuddin, en av hans nære og fremtredende studenter, og professor i teoretisk fysikk ved Qau, roser ham på følgende måte:

”Selv om Dr. Salam kanskje ikke i lykkes å etablere et internasjonalt anerkjent fysikk miljøet i Pakistan, klarte han likevel å overbevise den pakistanske regjeringen om å foreta en serie med beskjedne investeringer i vitenskapelig forskning. Dette resulterte i en oppblomstring av aktiviteter knyttet til fysikk i 1960- og 1970 årene som sørget for trening av en liten gruppe pakistansk fødte fysikere.”

Dr. Abdus Salam påtok seg ansvaret for å legge grunnlag for Pakistan Atomic Energy Commission, initiere forskning på problemer knyttet til vanning og saltinnholdet i forbindelse med forskning på landbruksprodukter. Han spilte en avgjørende rolle i PAEC og SUPARCO. Han hjalp Pakistans forskere og ingeniører til å bli opplært i kjernefysiske programmer og kjernefysisk vitenskap. I august 1996 møtte en gruppe pakistanske forskere Dr. Abdus Salam i Oxford, Storbritannia.

En velkjent pakistansk kjernefysisk fysiker, Dr. Ishfaq Ahmad, som er professor i kjernefysikk ved Quaid-i-Azam universitetet deler sine minner slik:

”Dr. Abdus Salam sørget for å sende om lag 500 fysikere, matematikere og forskere fra Pakistan, for doktorgrad til de beste institusjonene i Storbritannia og USA"

Mr. Munir Ahmad Khan, en berømt pakistansk kjernefysiske ingeniør og tidligere formann for PAEC sa:

"Mitt siste møte med Abdus Salam var for bare tre måneder siden. Hans sykdom hadde krevet sitt og han ikke kunne snakke. Men han skjønte hva som ble sagt. Jeg fortalte ham om feiringen som ble holdt i Pakistan på hans syttiende bursdag. Han stirret på meg. Han hadde hevet seg over ros. Idet jeg reiste meg for å forlate ham, trykket han hånden min for å uttrykke sine følelser – som om han ønsket å takke alle som hadde sagt fine ord om ham.

Dr. Abdus Salam hadde dyp kjærlighet for Pakistan, trass i det faktum at han ble behandlet urettferdig og likegyldig av sitt eget land. Det ble mer og mer vanskelig for ham å vende tilbake til Pakistan, og dette såret ham dypt.

Nå har han endelig kommet hjem for å hvile evig i fred i jorden som han elsket så mye. Kanskje vil vi heve oss over våre fordommer i årene som kommer og anerkjenne ham og gi ham, etter hans død, det vi ikke kunne da han var i live. Vi, pakistanere, valgte kanskje å overse Dr. Salam, men verden for øvrig vil alltid huske ham."

Dokumentarfilm
En dokumentarfilm om livet og vitenskap til Dr. Abdus Salam er i planleggingsfasen og vil regisseres av Sabiha Sumar. Dette prosjektet er imidlertid avhengig av midler i form av donasjoner, hvor minste innsamslingsbeløpet er satt til 500.000 $.

Salam og Einsteins åndelige debatter
I 1957 ble Dr. Abdus Salam tilbudt en embetsstilling ved Imperial College London som professor i teoretisk fysikk. Dr. Abdus Salam, som da hadde fylt 30, var den yngste professor ved Imperial College Londons historie. Her fikk han muligheten til å prate med store og viktige vitenskapsmenn, slik som Bertrand Russell, Albert Einstein, Julius Robert Oppenheimer, og Wolfgang Pauli for å nevne noen få. En gang under en diskusjon, kom det fram hvor voldsomt Bertrand Russell var imot Guds eksistens. Salam reagerte med å si:

"Uten troen på Gud blir menneske bytte for mange grunnleggende svakheter, og historien viser at de som tror på Gud er i stand til å både ofre mer og arbeide for menneskehetens gagn i forhold til de som ikke tror".

Allerede i sitt første møte med Albert Einstein tok han opp religion som tema og Dr. Abdus Salam forklarte ham det islamske begrepet Tauheed. Albert Einstein avfeide ikke Dr. Salam som en religiøs fanatiker, tvert om utviklet de et nært vennskapsforhold. Salam var i stand til å holde på sitt, og for det fikk han respekt, ikke bare i vitenskapens verden, men også fra kolleger og elever på grunn av sine enorme kunnskaper på også flere felter.

Utmerkelser
Man får en liten glimt av hans enorme fremgang ved å se på alle utmerkelser han fikk. En beskjeden del av disse er listet nedenfor:

•    Adams Prize, Cambridge universitetet (1958)
•    Maxwell Medal and Award, Physical Society, London (1961)
•    Hughes Medal, Royal Society, London (1964)
•    J. Robert Oppenheimer Memorial Medal og Prize, University of Miami (1971)
•    Guthrie Medal og Prize, Institutt for fysikk, London (1976)
•    Sir Devaprasad Sarvadhikary gullmedaljen, Calcutta University (1977)
•    John Torrence Tate Medal, American Institute of Physics (1978)
•    Royal Medal, Royal Society, London (1978)
•    Nobelpris i fysikk, Nobel komiteen (1979)
•    Einstein Medal, UNESCO, Paris (1979)
•    Lomonosov gullmedaljen USSR, USSR Academy of Sciences (1983)
•    Copley Medal, Royal Society, London (1990)
•    Atoms for Peace Medal and Award, Atoms for Peace Foundation (1968)
•    Peace Medal, Charles University, Praha (1981)
•    Premio Umberto Biancamano, Italia (1986)
•    Dayemi International Peace Award, Bangladesh (1986)
•    Første Edinburgh Medal and Prize, Skottland (1988)
•    "Genoa" International Development of Peoples Prize, Italia (1988)
•    Catalunya International Prize, Spania (1990)

Til slutt ønsker jeg å minne om den fjerde kalifen, Hadrat Mirza Tahir Ahmads utsagn:

”Dere har gitt opphav til en Abdus Salam, men det er ikke nok med det. Jama’at Ahmadiyya må fremskaffe flere hundre Abdus Salam i ethvert fagfelt.” (Al-Fazl, 22. februar 1983)